«Utenfra ser Nepal vakkert ut, men ser man fra innsiden er Nepal et stygt land», sa min nepalske venninne Sushma til meg. Hun fortalte videre om hvor tøft livet i Nepal er og hvor korrupt det er. I Nepal er det for eksempel store mengder med NGO’er og hjelpeorganisasjoner. Mange av disse er korrupte. De får funding fra utlandet og bruker kanskje 10-20% av dette på et lite prosjekt så de har noe å vise til. Resten tar de selv. Det er generelt mye naivitet rundt bistand, og det er det mange som tjener godt på. Jeg har tidligere hørt om barnehjem i Nepal som kun eksisterer fordi de som driver dem skal tjene penger. De får støtte fra vestlige, godtroende mennesker, mens barna ikke får noe særlig omsorg, oppfølging eller mat. Hadde ikke landet vært så korrupt, både når det gjelder myndigheter, NGO’er og forretninger, ville vi sett mye større fremgang og utvikling i landet, og jordskjelvene ville ikke gjort like stor skade. Et jordskjelv som ville drept 1000 stk pr million i Nepal, ville drept 10-30 stk pr million i California.
Det er vanskelig for oss nordmenn å forså hvor tøft livet i Nepal faktisk er. Vi bor i et land som har et tydelig og godt menneskesyn og kristent verdigrunnlag som har vært utgangspunkt for den økonomiske veksten og sosial velferd. Dette grunnlaget mangler i Nepal, og det gjør at det er greit å utnytte, diskriminere og misbruke mennesker. Dette er det lokale nepalesere som forteller meg. Vi kommer til Nepal og blir behandlet som turister, og da er det mye man ikke ser. Det er eksotisk, spennende og vakkert. Etter jeg nå de siste årene har snakket jevnlig med lokalbefolkningen og har hørt historiene til mange enkeltmennesker, begynner jeg å få en anelse. Og jeg vet at dette ikke bare er enkelthistorier, men slik livet og hverdagen er for folk flest i Nepal. Jeg skal om nevnt senere fortelle ett par av historiene til jentene våre, men jeg synes det er utfordrende å skrive de ned – det vrir seg inni meg når jeg prøver for det så tragisk når barn må ta konsekvensene av denne elendigheten.
Det er mye å ta tak i.
Innimellom samtalene om arbeidsledighet, manglende muligheter, fattigdom, utnyttelse, korrupsjon, menneskehandel, diskriminering, tragiske skjebner, jordskjelv og all annen elendighet i Nepal, har jeg fått snakket med bla. Indira om alt potensiale som er i dette landet. Dette har vært til oppmuntring og inspirasjon for oss begge og ser ut til at det kan resultere i flere konkrete prosjekter i fremtiden. Jeg brenner for leder- og samfunnsutvikling, og det kan få resultater i Nepal.
Både i dag og i går har jeg fått dele mye kvalitetstid med forskjellige venner. I går hjalp ei av de eldste jentene meg å finne stoff som jeg skal få sydd til kurta. Vi gikk gjennom en lang handlagate for lokalbefolkningen, tok en kaffe og så på Patan Durbar Square. Jeg fikk tatt masse bilder som jeg ble svært fornøyd med, og det gav stor glede til fotoentusiasten i meg. Senere på dagen hadde jeg denne svært oppmuntrende samtalen med Indira og kjente stor glede over å kunne hjelpe jentene med leksene. I dag har jeg hengt med min venninne, Sushma. Vi var og så på Kathmandu Durbar Square, som egentlig var ganske trist siden det er så mye ødeleggelser der. Vi dro hjem til der hun leier rom og så på film og snakka lenge og dypt, før vi spiste mo:mo. Hun har spurt om jeg vil være med til landsbyen hennes, så det er mulighet for at jeg får dratt dit i løpet av disse ukene. Det har rett og slett vært to veldig oppmuntrende dager.