Se film fra turen her:
I distriktet Sindhupalchowk florerer det med menneskehandel. Selv flere av landsbylederne er bakmenn for handelen og tjener store penger på dette som de bruker på staslige villaer i hovedstaden.
Vi gir stipend til 13 jenter og 2 gutter i en av landsbyene i dette distriktet. Jeg var faktisk ikke klar over at vi støtter noen gutter før nå. Disse to er 13 og 16 år gamle og er overlevere av menneskehandel. Til å begynne med var jeg ganske overraska over at vi støtter disse, men etter å ha lært mer om forholdene i landsbyen og deres historie, og etter å ha blitt bedre kjent med denne gjengen, synes jeg egentlig det er en veldig fin ting. Denne landsbyen har enorme utfordringer, og vi investerer i disse ungdommene for å kunne se forandring, og jeg tror da det er en styrke at begge kjønn jobber for dette. Det er en svært sammenspleiset gjeng, som virkelig ønsker det beste for landsbyen sin. Disse begynte vi å gi stipend til rett før sommeren. Vi støtter fortsatt først og fremst jenter, men med noen svært få unntak.
I denne landsbyen er stort sett alle mødrene trafficked til utlandet, mens fedrene bruker dagene på å spille kort og drikke øl. I realiteten er de fleste barna derfor foreldreløse. De blir tatt vare på av besteforeldrene sine og må leve under svært trange kår der skolegang er nedprioritert. Flere av de vi støtter her har også vært offer for menneskehandel og flere av jentene har derfor HIV. De to guttene ble brukt i kullindustrien i India og måtte jobbe under svært tøffe kår. De lever alle i risikoen av å bli traffiked, men med skolegang kan fremtiden se annerledes ut og igjennom oppfølgingen får de vite om sine rettigheter og muligheter.
Da jeg fortalte at vi investerer i dem fordi vi mener hver og en av de er enormt verdifulle og viktige, ble de veldig overrasket. Det er nok ikke noe de får høre så ofte. Jeg snakket videre om samfunnsendring – hvordan disse ungdommene kan ta tak i kulturen i landsbyen slik at fremtiden kan se annerledes ut. De sa etterpå at foreldrene deres ikke gir noe oppmuntring for verken fremtid eller utdanning og at det er svært oppmuntrende å ha noen som tror på de.
Vi gav dem stipend for de neste tre månedene, skolemateriell og sekker. Vi fikk blomster, tika og jalla skjerf – som er helt normalt når man skal gjøre stas på noen i Nepal. Det var svært god og munter stemning, og det ble gitt applaus til det meste som ble sagt.
På grunn av et jordskred var veien opp til landsbyen stengt, så disse ungdommene måtte gå i to timer for å møte oss. Jeg spurte hvorfor ikke vi kunne gå dit, men Indira sa at da ville vi bruke fem timer hver vei, så det var bedre at de gikk. De går vanligvis to timer hver vei seks dager i uka for å komme seg til skolen. Det står det respekt av!
De var virkelig helt nydelige alle sammen, og rommet vi var i var fylt med takknemlighet. En av de sa: «Takk for at dere gir landsbyen vår håp.»
