”Møt meg ved Ratna Park,” sa Indira, og jeg hoppet på en buss mot sentrum. Ratna Park er et stort område sentralt i Katmandu, men samtidig navnet på et busstopp. Jeg gikk av på stoppet og ga meg til å vente.
Det tok ti sekund før jeg merket all oppmerksomheten jeg fikk.
Har du noen gang opplevd hvor ubehagelig uønsket oppmerksomhet kan være, hvordan du kan kjenne det fysisk på kroppen? Jeg hadde opplevd lignende før, men ikke på denne måten, og ikke i Nepal.
Blikk fra en mengde menn la seg tungt på meg. Jeg ble kortpustet og klam og det ble tungt å rette ryggen.
Jeg prøvde å ignorere det. Late som om jeg verken så eller brydde meg om alle dem som stirret. ”Det pleier nok ikke være så mange utlendinger på dette busstoppet,” tenkte jeg.
Indira lot vente på seg. En ung mann kom bort til meg og begynte å prate. Jeg svarte høflig, men kort. En gruppe menn stod et lite stykke fra meg og mumlet og fniste, en av dem kom bort og ga meg et jordbær, som jeg ikke klarte å takke nei til tross harde forsøk. De andre lo. En godt voksen mann, svært respektabelt kledd, gikk sakte forbi meg mens han studerte meg nøye, og så stilte han seg opp noen meter unna og betraktet meg.
”Jeg må bevege meg,” tenkte jeg, ”så blir jeg kanskje ikke så synlig.” Jeg gikk litt rundt, prøvde å stå nærmere busskuret der det var tettere med folk, og så litt lenger unna der et tre ga noe skygge. Det hjalp ikke veldig. Plutselig så jeg den pent kledde mannen igjen. Han gikk sakte tilbake der han kom fra, fremdeles med øynene klistret på meg. En ting er å late som jeg ikke legger merke til alle de som kaster et blikk på meg i ny og ne, men dette?!
Indira ringte! ”Didi,” – det betyr storesøster – ”jeg er her, ved busstoppet, hvor er du?” spurte jeg. Hun kunne ikke skjønne hvor jeg var, men etter en del fram og tilbake fant hun meg. Hun tok meg med rett over veien og av gårde dit vi skulle. Ingenting mer ble sagt om det, og jeg tenkte jeg hadde opplevd en ny side av nepali kultur.
***
”Didi, du vet da jeg ventet på deg ved Ratna Park i formiddag, det var en ganske intens opplevelse!” sa jeg da vi spiste middag den kvelden. ”Ja, vet du hvorfor?” utbrøt hun. ”Det er jo akkurat der de prostituerte pleier å stå når de venter på kunder! De folka trodde kanskje du også hadde noe å tilby.”
Himmelen falt ned, noen slo meg i magen og formiddagens opplevelser gikk i fort film gjennom hodet mitt. ”I alle dager, didi, hvorfor i all verden bad du meg om å møte deg der?!”
Det hadde vært en misforståelse. Ratna Park er et stort område, og det hadde ikke falt henne inn at noen kunne gå av der jeg hadde gått av. Hun fortalte at hele det området har blitt forferdelig i løpet av de siste årene. Selv på høylys dag liker ikke en gang tøffe Indira å gå der. En ting er at hun blir kvalm av å se de unge jentene som snakker med kunder, en annen ting er at ingen kvinner slipper unna tilnærmelser. Hun kunne fortelle om mye mer eksplisitte opplevelser enn den jeg hadde hatt.
Jeg hadde fått oppleve en ny side av nepali kultur – og en ny side av menneskeheten. Når jeg spoler tilbake og ser situasjonen i lys av det jeg nå vet, ser jeg den forferdelige, råtne virkeligheten klart og tydelig. Mannen i de pene klærne. Mannen med jordbæret. Mannen som prata. For dem var jeg en vare, noe de kanskje kunne kjøpe. En opplevelse, en tilfredsstillelse. Et stykke kjøtt.
Blir du også kvalm?
Selv om turene til Nepal har mange fellestrekk, er det alltid noe nytt som slår meg. Denne gangen ble jeg opprørt over å bli minnet på hvordan problemene med ufrivillig sex-arbeid i Nepal fortsatt øker, tross lyspunktene og fremskrittene vi ser i vårt arbeid.
Jeg sier ufrivillig sex-arbeid, selv om det finnes stemmer også i Nepal som argumenterer for at mange gjør det frivillig og vil legalisere prostitusjon for å verne om rettighetene deres. Problemet er bare at den frie viljen neppe er særlig fri, når det ikke finnes alternativer.
Som Indira sa; ”Jeg tror ikke på disse feministene [forkjempere for legalisering av prostitusjon, min anmerkning] før de ber sine egne døtre om å bli prostituerte. Hvorfor sender de sine døtre til Storbritannia for å ta doktorgrad, men ber landsbyjenter om å prostituere seg i Katmandu?”
Det er fremdeles langt å gå for å fremme rettferdighet i Nepal. Utdanning er et godt sted å starte.
Fordi hun er verdifull.
